Din uvitenhet er fondsbransjens honningkrukke

Trym Riksen, leder av porteføljeforvaltning i Gabler

DN satte nylig søkelys på det faktum at nordmenn har betalt 34 milliarder kroner for mye siden 2000-tallet for fond som ikke har levert som lovet. Kundene hadde tjent på å kjøpe billige indeksfond i stedet for de aktive fondene som finansbransjen tjener mest på.

Les hele saken til Dagens Næringsliv (abo) – Bankene har superprofitt på salg av aktive fond – kundene taper.

Få fond slår markedet over tid

---

Det var et godt stykke journalistikk som ble levert av DN, med presise, lettfattelige konklusjoner ledsaget av opplysende illustrasjoner. Og fordi det er snakk om store beløp – milliarder av kroner betalt for varer som ikke leveres – er artikkelen av betydelig samfunnsinteresse. Alle som kjenner på samfunnsansvaret, kan ikke ignorere innholdet i artikkelen.

DNs dokumentasjon av tilstanden i Norge er ikke et unntak. Tvert om bekrefter artikkelen et bilde vi kjenner igjen internasjonalt; de aller færreste fond har slått markedet eller indeks over tid. Data fra Standard & Poor’s finner at 80 prosent av aksjefondene i USA ble slått av indeks de siste ti årene, selv før kostnader.

Standard & Poor’s rapporter om aktiv forvaltning bringer imidlertid ikke genuint ny innsikt. Det er 50 år siden den første aksjeindeksporteføljen så dagens lys, og i 1976 tilbød Vanguard-grunnlegger John Bogle indeksfond til den jevne amerikaner. Bogles satsing ble den gang stigmatisert som «un-American» av den amerikanske finansbransjen. I dag er selskapet verdens største forvalter av verdipapirfond.

Kan det tenkes at de sammenhenger som DN og Standard & Poor’s dokumenterer – og som har gjort Vanguard til en suksess uten like – er av forbigående art? Er det mulig at vinden vil blåse en annen vei etter hvert, i retning av de aktive forvalterne?

Dessverre er det urealistisk at aktiv forvaltning som helhet vil gjøre det bedre enn passiv forvaltning. For å forstå dette må man sette seg inn i det jeg kaller den store, evige jernlov i finans, nemlig at ikke alle kan være over snittet. For 30 år siden beskrev nobelprisvinner William F. Sharpe sammenhengene i artikkelen «The Arithmetic of Active Management». Her påpekte han at aktiv forvaltning i sum alltid vil gjøre det dårligere enn passiv forvaltning etter kostnader; hver dag, hver måned, hvert år og hvert tiår. Det vil aldri komme en god dag for dyr aktiv forvaltning som helhet. Dette er aritmetikk og ikke en teoretisk påstand.

Vi er født optimister

---

Optimisme er medfødt hos mennesker. En undersøkelse av norske sjåfører viste for ti år siden at bare tre prosent av sjåførene mente de var dårligere enn snittet. En slik atferd er viktig for å forstå trafikkulykker, men den kaster også lys over fellene som finansbransjen legger i markedet for verdipapirfond slik at folk ender opp med å kjøpe dyre lodd i pen innpakning i stedet for billigere løsninger med høyere forventet avkastning. Informasjonsasymmetri, gapet i kompetanse mellom finansbransjen og kunden, er kilden til samfunnstapet.

Til tross for jernloven, kan noen få slå snittet. Oljefondet – verdens kanskje mest ressurssterke forvalter – har lykkes godt med aktiv forvaltning hos eksterne forvaltere, men merk at fondet har plassert bare fire prosent i slik forvaltning. Hvorfor mener finansbransjen at vanlige folk – som ikke har ressurser til å skille mellom virkelig gode og middelmådige forvaltere eller prute ned prisen på fremragende aktiv forvaltning – skal ta mer aktiv risiko enn det ekspertene i Oljefondet har tatt?

Min erfaring er at det er på høy tid at finansbransjen rydder opp i egne rekker. Fravær av moral og etikk dokumenteres til stadighet. Av og til tipper det hele over i alvorlige lovbrudd slik Høyesterett slo fast i dommen om skapindeksfondene tidligere i år. Når bransjen ikke klarer å rydde opp selv, blir pressens oppgave desto viktigere. At bransjen går etter journalister som påpeker urett, er en indikasjon på at pressen gjør rett.

Publisert: 26. november 2020