close

Finanshistoriens største bløff?

Bransjen har blitt omtalt av DN som en dollarmilliardærfabrikk for grunnleggerne. Vi skal se at denne delen av fondsbransjen lever godt på en bløff.

Trym Riksen, leder av porteføljeforvaltning i Gabler

Dagens Næringsliv har tidligere skrevet om «finanshistoriens største ran»; en klassisk fortelling om hvordan de innsiktsfulle lurer de uvitende. DNs artikkel var basert på en studie av Oxford-professor Ludovic Phalippou, som dokumenterer at bransjen for privat egenkapital (pe) leverer omtrent samme avkastning som vanlige børsnoterte aksjer.

«Forskningsrapporten hans kommer nok til å bli heftig debattert i tiden som kommer», skrev DN-redaktør Terje Erikstad 18. juni. Men debatten er uteblitt her hjemme, kanskje fordi PE-bransjen ikke søker opplysning i frykt for at bløffen skal bli avslørt?

Det burde ikke være så vanskelig å diskutere om avkastningen er god eller ikke. Problemet oppstår når finansbransjen endrer definisjoner etter som det passer den best. Derfor er det lurt å reise riktig spørsmål slik at lureriet avsløres.

De siste ti årene har revisjons- og rådgivningsselskapet PWC kartlagt hva medlemmer i Norske Finansanalytikeres Forening bruker som risikopremie. I desember kom siste oppdatering. Risikopremien er sentral for å beregne avkastningskrav til egenkapitalen slik at man kan vurdere investeringer. Forventet avkastning må minst matche avkastningskravet; ellers vil man ikke investere. Hvis historisk avkastning ikke matcher avkastningskravet man satte, har investeringen vært mislykket fra et rent finansielt ståsted.

85 prosent av de norske finansanalytikerne mener det bør benyttes et særskilt, ekstra påslag i risikopremien for små selskaper, en såkalt småbedriftspremie.

Småbedriftspremien er interessant fordi privat egenkapital normalt går inn i mindre selskaper enn de som er i børsindeksen.

Svarene i PWC-undersøkelsen er fascinerende. Når finansanalytikerne får spørsmål om risikopremie og avkastningskrav i en anonym undersøkelse, svarer de skoleriktig at små selskaper må ha en høyere avkastning for å gjenspeile den økte risikoen. Men når man spør finansanalytikere i foretak som selger fond med privat egenkapital, sier analytikerne at høy avkastning i pe skyldes forvalters dyktighet. En dyktighet de tar seg godt betalt for, anslagsvis 5-7 prosent i året.

Hva skyldes finansbransjens manglende opplysninger om høy risiko i privat egenkapital?

Fordekkes realitetene fordi det er vanskeligere å ta høy pris for pe-forvaltningen hvis det viser seg at mye av den markedsførte avkastningen skyldes en risikopremie som man kunne kjøpt enkelt og billig i et vanlig aksjefond?

Er hele «dollarmilliardærfabrikken» basert på en bløff? Det ser slik ut når bransjen sier én ting om avkastning i en anonym undersøkelse og en helt annen ting når de møter kunder.

Les hele innlegget i Dagens Næringliv her (abo).

Publisert: 19. January 2021